Hva vi mener
I 2011, da pensjonsreformen ble vedtatt, innførtes noe som kalles for levealdersjustering. Dette er kort fortalt en justering av pensjonen, ut fra når det er tenkt at ditt årskull skal dø. Siden levealderen øker, er tanken bak at man må jobbe lengre for å få like mye i pensjon som årskullene før. I år ble det inngått et pensjonsforlik, der sju partier er enige i at pensjonsalderen skal øke. Dette er en konsekvens av at levealdersjusteringen ble innført med pensjonsreformen.
Etter denne endringen, har pensjonssystemet blitt grunnleggende endret fra å være en kollektiv og solidarisk ordning, til å bli i hovedsak individuelt innrettet.
De som rammes hardest av det nye pensjonssystemet er de som starter tidlig i arbeidslivet, de som har fysisk eller psykisk belastende jobber eller har lav lønn. Felles for disse er at de ofte må gi seg i arbeidslivet før pensjonsalder og mange avslutter arbeidslivet som uføre. De som har sine arbeidsføre år tidligere i livet blir hardere rammet enn de som begynner å arbeide senere. LO i Vestoppland er bekymret for rekrutteringen til yrkesfagene, ved heving av pensjonsalderen.
Levealdersjusteringen er den styrende mekanismen i pensjonsreformen, og dette betyr at kravet til å stå lenge i jobb øker for hvert årskull, jo yngre du er, jo vanskeligere vil det bli å få en pensjon å leve av. Arbeidsgiverne møter ingen krav i pensjonsreformen, det er ingen krav om tilrettelegging for å sikre at folk ikke jobber helsa av seg, det er ingen økonomisk straff for å produsere helseplager og uførhet blant egne ansatte. Men regjeringen mener dette ikke er nok. Nå vil de gjøre pensjonsalderen avhengig av fødselsår. Hver årgang av pensjonister skal måtte vente en til to måneder lenger enn forrige årskull. Det skal skje både med aldersgrensa på 67 år og aldersgrensa på 62 år. Vi vet at mange så vidt klarer å stå i arbeid til fylte 62 år i dag. De vil nå bli presset over på den lange og tunge veien til uføretrygd.
Når vi også vet at det er klasseforskjeller på hvor lenge vi klarer å jobbe, så oppleves denne endringen som svært arbeiderfiendtlig. Det er uforståelig at arbeidstakernes organisasjoner godtar heving av pensjonsalderen. Vi har ikke tro på at en såkalt “sliterordning”, og en utredning av hvordan man skal gjøre arbeidslivet mindre tøft, vil ha så mye å si.
LO i Vestoppland har ikke gitt opp kampen mot et usolidarisk pensjonssystem. Vi mener at heving av pensjonsalderen er et angrep på arbeidsfolk.
LO i Vestoppland vil ha et trygt, solidarisk og rettferdig pensjonssystem, som omfordeler fra de som har mest, til de som har minst, og som sørger for at alle våre medlemmer kan få en verdig avgang og mange gode år som pensjonister. Slik formålet med folketrygden var ment.
Norge har vært annerledeslandet - kjent for et sterkt fellesskap, solidaritet og et godt utviklet demokrati. Skal vi fortsatt ha en offentlig allmenn velferd, eller skal hver og en være nødt til å kjøpe oss tjenester i framtida? Dette bekymrer oss i LO i Vestoppland.
Stadig dårligere kommuneøkonomi er en trussel mot velferdsstaten, og den norske modellen. En god kommuneøkonomi er viktig i kampen mot fattigdom.
Kommuneøkonomien er avgjørende for hvor gode tjenester innbyggerne mottar. Handlingsrommet til skattesvake kommuner er begrenset, og dette gir seg utslag i dårligere offentlige tjenester. Når stadig flere oppgaver overføres til kommunene, uten tilstrekkelig finansiering av oppgavene, går dette ut over andre tjenester i kommunene. Inntektssystemet skulle bidra til et likeverdig tjenestetilbud. Kommunale tjenester har ulike kostnader i ulike kommuner. Mye avhenger av innbyggersammensetning og geografi. Kostnadsnøkkelen skulle bidra til en omfordeling av rammetilskudd mellom kommuner som er rimelig å drive, og over til de som er dyrere å drive.
Det virker ikke som om dette har lyktes helt. Vi ser at kommunesektoren fortsatt er underfinansiert, og vi trenger en mer rettferdig økonomisk rammefordeling som ivaretar offentlig sektor og dermed alle våre kommuner og landets innbyggere. Velferdsstaten er under press fra mange hold. Folk er ikke så fornøyde med å betale skatter og avgifter når de ser at dette ikke fører til bedre tjenester.
Kommunene er den desidert største arbeidsgiveren i landet, og hver femte arbeider her i landet er ansatt i kommunal sektor, men hvordan står det egentlig til? Offentlig sektor har sine svakheter. Den er dominert av mye deltid som for det meste gjelder kvinner i lavtlønnsyrker. Kommunene sliter med høyt sykefravær, mye overtidsbruk og stadige kutt som går på bekostning av ansattes muligheter til faste hele stillinger, men også manglende kompetanseheving. Dette blir en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Den demografiske utviklingen er heller ikke særlig lystbetont med tanke på at vi kommer til å bli færre yrkesaktive og flere tjenestemottakere de nærmeste årene.
Det finnes ingen eldrebølge, men en varig samfunnsutvikling som tilsier at vi må tenke nytt for å møte morgendagens behov for arbeidskraft.
LO i Vestoppland ønsker å opprettholde og videreutvikle den norske samfunnsmodellen, men vi ser at utfordringene står i kø. Vi ser at flere kommuner velger den enkleste utveg som er å benytte seg av bemanningsbyråer. Dette suger penger ut av kommunekassa. Kommunene beveger seg mer og mer over fra forvaltningsmodellen og over på bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette er en trussel mot det organiserte arbeidslivet. Dette åpner vegen for flere private aktører inn i offentlig sektor, mer konkurranseutsetting og sentralisering.
På bakgrunn av sulteforing av kommunene, dukker nå diskusjonen om kommunesammenslåing opp igjen på agendaen. Dette jobbet LO i Vestoppland mot i 2016 da vi hadde folkeavstemning, og vi mener fortsatt det er feil medisin, når sykdommen er dårlig kommuneøkonomi. En sammenslåing vil svekke lokaldemokratiet, og offentlige tjenester vil bli vesentlig mer attraktive for velferdsprofitører.
LO i Vestoppland etterlyser herved regjeringen sin satsning på tillitsreformen. Hvor ble den av? De fleste kommunalt ansatte lever med målstyring, dokumentasjonsplikt og rapportering. Vi ønsker en styring av kommunal sektor som skal baseres på tillit, medbestemmelse, kompetanse- og tjenesteutvikling.
Et halvt år har gått siden Hamas angrep Israel, og krigen i Gaza startet. På dette halve året er over 30 000 mennesker drept, og over 70 000 mennesker er skadet. 70 % av de som er drept eller skadet i Gaza er kvinner og barn. Det er ingen som er igjen i Gaza som ikke er berørt av det brutale angrepet Israel fortsetter med.
Vi er vitne til ufattelig død og ødeleggelse. Nesten alle i Gaza er nå på flukt. Hendelsene det siste halve året har ført til en forferdelig humanitær katastrofe, og verden kan ikke vente lenger med å handle. Situasjonen i Gaza blir mer prekær for hver dag. I tillegg til konstante bombinger og luftangrep, truer sult og sykdom det traumatiserte folket. Sykehus blir bombet, mennesker som står i matkø blir bombet og hjelpearbeidere og helsepersonell drepes.
Dette kan ikke få lov å fortsette.
Sør-Afrika har anklaget Israel for folkemord, og saken er under behandling i den internasjonale menneskerettighetsdomsstolen. Menneskeverdet til de som lever i Gaza er under sterkt angrep, og angrepene får gå ustraffet. Land som fortsetter å la Israel angripe Palestina svikter ikke bare palestinerne, men også sine egne lover og verdier, og bidrar til en økt polarisering mellom øst og vest.
Okkupasjonsmakta prøver å gjøre Gaza ubeboelig, et klassisk eksempel på etnisk rensing. Hvor mange palestinske liv må gå tapt før verden anerkjenner at det foregår et folkemord? Dette er det første folkemordet i historien som blir livestreamet!
Det internasjonale samfunnet må mobilisere, og kreve umiddelbar våpenhvile! Vi må bevare menneskeliv fremfor alt annet!
Vi krever umiddelbar våpenhvile, at tilstrekkelig nødhjelp slipper inn. Vi krever beskyttelse av sivile liv og livene til helsearbeidere, og ikke minst så krever vi at Norge gjør mer!
LO i Vestoppland støtter det palestinske folket, og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat.
LO i Vestoppland anerkjenner at vi som samfunn skal gjennom en viktig og nødvendig grønn omstilling. For å få til dette, vil det kreve mer fornybar kraft, mye mer energieffektivisering og kraftig prioritering. Samtidig må det være tid til grundig refleksjon rundt retningsvalg, og hva som faktisk skal oppnås.
Vi aksepterer ikke en sjokkdoktrine som medfører varige inngrep i vår natur og velferd - vi føler at vi er i ferd med å bli lurt av spekulanter som misbruker det grønne skiftet. Vi er ikke med på at naturødeleggende og arealkrevende vindkraftutbygging løser framtidige behov. Men det kan skape varige problemer.
Per nå har vi et solid kraftoverskudd i Innlandet, og på de fleste områder (industri, tjenesteytende næring, jordbruk og husholdninger) ser vi energieffektivisering og reduksjon i strømforbruk. Med ett unntak: Fritidsboliger. Det kan ikke være slik at størrelsen på lommeboka skal tilsi at man kan forbruke så mye man måtte ønske av en mulig knapphetsvare som strøm. En slik utvikling stiller vi oss ikke bak. Vi mener en rettferdig fordelingspolitikk må gjelde hele samfunnet, også adgangen til vår felles infrastruktur - krafta.
Måten å møte det framtidige kraftbehovet på må skje gjennom en planmessig tilnærming. Verdier og velferd skal først og fremst skapes gjennom bruken av kraft, og ikke gjennom salg. Tildeling av kraft må skje gjennom politisk regulering og vurdering av samfunnsnytte og sysselsettingseffekt. Lavthengende frukter som oppgradering av vannkraftverk, må realiseres. Utbygging av kraft må også skje basert på samme kriterier, med tillegg av naturhensyn. For å hindre sløsing og energitap, må nett og trafostasjoner oppgraderes. Også dette vil kreve naturinngrep, som må skje så skånsomt som mulig. Vi må slutte å eksportere store mengder kraft, som fører til strømtransport over store avstander, med tilhørende svinn av kraft i ledningsnettet.
Det gjelder å skynde seg langsomt - mer fornuft, raskere. Da snakker vi balansekunst.
Dette dokumentet går gjennom områder som er viktige for LO i Vestoppland og fagforeningene i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget, til inspirasjon for krav og samarbeidsavtaler med de politiske partiene. Dokumentet er ikke uttømmende.
Sysselsetting og næringspolitikk
Det er viktig at det offentlige bruker sin innflytelse for å sikre eksisterende arbeidsplasser, og at de legger til rette for å skape nye. Med fylkeskommunens rolle som regional samfunnsutvikler, har de stor innflytelse på hvordan man bør prioritere bruken av statlige midler øremerket næringsutvikling og innovasjon.
Næringsarealer og transportårer henger også tett sammen, se derfor eget underkapittel om næring og samferdsel.
Krav:
Det offentlige som oppdragsgiver og innkjøper
En av bærebjelkene for vår samfunnsmodell er et anstendig arbeidsliv med solide arbeiderrettigheter og sterke fagorganisasjoner, tuftet på faste ansettelser og yrkesfaglig utdanning. Det offentlige er en stor bestiller av varer og tjenester, og kan på den måten være en være en viktig bidragsyter til et seriøst og anstendig arbeidsliv. Dette er viktig for å sikre god kvalitet på tjenester, og yrkesstolthet. Og ikke minst, for å hindre utbytting av arbeidere og unngå at skattemidler blir unndratt fra fellesskapet gjennom økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet.
Krav:
Heltid/deltid i offentlig sektor
Hovedregelen i arbeidslivet er at det skal ansettes i full stilling. Tillitsvalgte må involveres når kommunene skal utarbeide lokale retningslinjer med formål om å øke antall heltidsansatte.
Fortrinnsretten må anvendes og ledige deltidsstillinger må brukes til å øke stillingsandelen for deltidsansatte. Ubekvemme arbeidstidsordninger må være i samråd med tillitsvalgte og ansatte.
Ansatte skal oppleve at arbeidstidsordningene muliggjør full yrkesdeltakelse fram til pensjonsalder. Politikere må tørre å gå i dialog med tillitsvalgte og administrasjonen for å se på ulike løsninger der for eksempel økt grunnbemanning, eller en rettferdig fordeling av helgearbeid, vil være en god investering. Det finnes også gode erfaringer med vikarpooler, med faste ansatte i hele stillinger, som brukes der det er behov til enhver tid.
Vi må også tørre å tenke nytt, og utfordre politikere i våre kommuner om å sette i gang pilotprosjekter med arbeidstidsforkortning, for å gjøre oss erfaringer i jobben for sekstimersdagen.
Heltid gir en rekke fordeler; lettere å rekruttere kvalifisert fagpersonell, bedre kvalitet på tjenestene, større forutsigbarhet for tjenestemottaker og tjenesteyter, større trygghet for alle parter, bedre arbeidsmiljø og erfaringsmessig lavere sykefravær.
Krav:
Tillitsreform
Offentlig sektor har begynt å bruke begrepet HR-ledelse (Human Resources) i stedet for personalansvarlig. De har i større grad enn før snikinnført denne måten å se på personalet/ansatte. En tillitsreform i offentlig sektor vil si en ledelse som har nettopp tillit til at arbeiderne kan utøve faget sitt, og ta ansvar, uten at vi skal rapportere og måles. Det vil gi de ansatte bedre tid til sine oppgaver og pasienter, og det vil gi lederne tid til å lede framfor målstyring og rapportering. Vi trenger politikere som legger opp til en tillitsbasert ledelse, og den viktigste faktoren for dette, er at avtaleverket respekteres, og følges.
Krav:
Mer velferd, mer demokrati
Det er stor enighet i befolkningen om at det er visse oppgaver i samfunnet som er det offentliges oppgave å løse. Det er områder som stadig trenger effektivisering og omstilling, i tett samarbeid med de ansatte. I motsetning til dette står den markedsorienterte utviklingen av kommunesektoren, som undergraver både demokratiet og velferdsstaten. Kanskje kan det være på tide å ta en ny diskusjon om vi ikke i for stor grad har snevret inn hva som regnes for kjerneoppgaver, og at enkelte oppgaver kan tas tilbake til forvaltningsdrift.
Krav:
Serveringsnæringa
Kommunen er en viktig premissleverandør for en serveringsbransje med seriøse aktører. Det er viktig å bekjempe arbeidslivskriminalitet, svart arbeid og skatteunndragelser, og at næringen har gode og forutsigbare vilkår. Det er også viktige sosiale hensyn som må tas.
Krav:
Helse og sosialpolitikk
Politikerne må komme på banen og motvirke utviklingen av samfunnsstrukturer som skaper økte forskjeller, fattigdom, sosial ulikhet, uverdige livsvilkår og sosial utstøting. Norge skal være et land uten fattigdom. Deltakelse i arbeidsmarkedet er grunnleggende for sosial utjevning og forebygging av fattigdom. Personer med særskilte behov skal sikres tjenester av personer med høy faglig kompetanse og evne til tverrfaglig samarbeid. Velferdsstaten representerer samfunnets sikkerhetsnett. En godt utbygd velferdsstat med gode tjenester og forsvarlige økonomiske ytelser som sikrer den enkelte mot marginalisering, er avgjørende for et godt samfunn.
Kommunalt lokaldemokrati er velegnet til å sikre innbyggerne et godt velferdssamfunn. Gode lokalsamfunn bygges gjennom at kommunene har et tydelig ansvar og nok ressurser til å bygge gode tjenester, og legger til rette for arenaer for deltagelse og demokrati. Et sterkt lokalstyre forutsetter åpenhet, innsyn og høy grad av deltagelse. Politisk fokus på velferdsoppgavene, med klare målsetninger fulgt opp med de nødvendige økonomiske prioriteringer, gir gode velferdstjenester som resultat. Kommunenes evne til å løse velferdsoppgaver og gi gode offentlige tjenester er samtidig avhengig av høy og riktig kompetanse nær befolkningen, tydelig vilje og klare mål. Eventuelle endringer i kommunestrukturen må være basert på frivillighet.
Før pandemien var det lange køer innen psykiatrisk behandling, og etter pandemien har det ikke blitt noe bedre. Vi må ruste opp hele laget rundt mennesker med psykiske utfordringer, og spesielt rundt barn og unge, som sliter veldig nå.
Krav:
Boligpolitikk
Alle i Norge skal bo trygt, ha en akseptabel bostandard og være i stand til å betale sine boutgifter. Det er færre og færre kommuner som i dag har en faktisk boligpolitikk. Kommunen må leie ut kommunale boliger med god standard. Det må finnes tilstrekkelig antall boliger som ivaretar behovet for universell utforming og boliger til store familier. Det er viktig å forebygge og bekjempe bostedsløshet, og sosial boligbygging, med flere ulike leie- og eieformer, må være et prioritert område. Bolig er en livsnødvendighet, men er i dag også et område for spekulasjon. Dette må dempes.
Krav:
Skole og utdanning
Det må jobbes aktivt for å fremme yrkesfag blant dagens unge, og styrke statusen til denne type utdanning. Det har i flere år vært fokusert på høyere utdanning, og nå er det på tide å sette fagarbeideren i fokus både med tanke på økning av antall stillinger og økt lønn. Lik lønn for likt arbeid er fortsatt et viktig tema.
Fokus på forebygging og det å se den enkelte elev, krever mye av læreren. Vi trenger flere barne- og ungdomsarbeidere i skolen, og assistentene må få tilbud om denne utdanningen. Alle skoler bør ha en egen miljøterapeut som kan bidra aktivt i det forebyggende arbeidet blant alle elevene, både i barnehage, grunnskole og videregående. I dag har flere skoler ansatt en vernepleier, men de er som regel ansatt til å ta seg av enkeltelever med allerede kjent utfordrende atferd.
Krav:
Barnehager og SFO
Kommunene bestemmer selv prisnivå for SFO. Dette er et fritidstilbud, men mange foreldre er helt avhengig av denne tjenesten. Vi mener det er nødvendig med en makspris og søskenmoderasjon på lik linje med barnehager for å unngå store sosiale forskjeller.
Bygging av nye barnehager skal først og fremst være kommunale. Ideelle aktører er å foretrekke framfor private kommersielle.
Krav:
Kultur og idrett
Kommunen må arbeide for at alle får et godt idretts- og kulturtilbud. Det er spesielt viktig at det offentlige bidrar til å fremme breddeidrett, og lavterskeltilbud til ungdommer, sånn som ungdomsklubber og andre rimelige eller gratis tilbud på fritida. Tilgang til kunst-, kulturopplevelser og idrettsarrangement er viktig for alle, men mange utestenges i dag, enten pga. økonomiske, psykiske eller fysiske barrierer. Dette skjer selv om diskriminerings- og tilgjengelighetsloven stiller krav om at alle virksomheter rettet mot allmennheten skal jobbe for universell utforming av sin virksomhet, samt andre og mer spesifikke krav til bygg og IKT. Tilgjengelige lokaler er viktig, men også innholdet må tilrettelegges gjennom bruk av teknologi, assistanse og tolking.
En fungerende ledsagerordning er svært viktig for de med behov for assistanse. Det skal være mulig å få med seg gratis ledsager når arrangementet har statlig, fylkeskommunal eller kommunal støtte. Imidlertid er det store kommunale forskjeller i praktisering og utstedelse av ledsagerbevis, og ikke alle kultur- og idrettsarrangører tilbyr ordningen.
Krav:
Helse og Omsorg
En av hovedoppgavene til kommunen er å gi de eldre en verdig og god alderdom gjennom eldreomsorgen. Det største hinderet for dette er kommunal sulteforing av ressurser, samtidig som kommunene tilføres stadig flere oppgaver. Dette skaper grobunn for private aktører.
Krav:
Samferdsel
Hensiktsmessige samferdselsårer er som en hovedpulsåre både for landet og distriktene og krever god og forutsigbar planlegging, og er viktig for både arbeidsfolk og arbeidslivet. Det er viktig at man klarer å rekruttere nødvendig kompetanse i alle ledd som skal utføre et arbeid for å få gjennomført utbygging av hovedfartsårer som europaveiene, riksveier og fylkesveier. Vi må få avviklet det privatiserte Nye Veier, og gjenreise Statens Vegvesen som en offentlig vegutbygger, der høy kompetanse og lokalkunnskap er viktig. Ved utbygging av hovedfartsårene kan man ikke spare på hverken miljøtiltak, grunnarbeid eller nødvendig frostsikring.
På fylkesvegene i Innlandet er det stort vedlikeholdsetterslep. Mange av veiene er av så dårlig forfatning at det går ut over trafikksikkerhet, miljøet og kostnader for både vare- og persontransport. På disse fylkesveiene er det mye transport av råvarer fra skogbruk og landbruk inn til industriområder, tettsteder og byer og i dag er vegene i så dårlig stand at man ikke kan utnytte lastekapasitet på tunge kjøretøy. I mange tilfeller vil det være både billigere, og mer effektivt, å ruste opp vegene til “godt nok”-prinsippet.
Jernbanen er også en viktig del av landets samferdselsåre, og det er en så viktig infrastruktur at vedlikehold av banene og kjøring av togene må være med offentlige ansatte og offentlig eierskap.
Det må tilrettelegges med nok parkeringsplasser for både korttids- og langtidsparkering på eller i nærheten av stasjonene. At vi bruker toget i stedet for å ta bilen fatt, er først og fremst en miljøgevinst, men muligheten mobiliteten vil øke, på i arbeids- og fritiden. Vi må kreve at Gjøvikbanen opprustes, og påkobles Dovrebanen.
Bompenger er en flat, usosial ordning, som rammer personer med lavest inntekt mest. Der dette ikke er til å unngå, må nivået på bompenger holdes på et minimum. Våre folkevalgte må også jobbe for at bygging av veger dekkes av skattepenger, framfor bompenger.
Næring og samferdsel
Planlegging av nye næringsarealer, som skjer i samarbeid med alle berørte parter, vil føre til både kostnadsbesparelser, effektivitet, trafikksikkerhet og brukervennlige løsninger. Ofte settes prosjekter i gang uten at alle parter har kommet med innspill og behov, og det fører til at prosjekter tar lengre tid, og kostnader overholdes ikke. Det kan føre til at en tyr til dårlige løsninger for å holde budsjettet.
Parter som må involveres bredt er kommuner, bedrifter, Statens Vegvesen og interesseorganisasjoner i transportnæringen, både transportører og arbeidstakerorganisasjoner. Da vil man kunne få til helhetlige planer for sentrumsnære arealer, som tar hensyn til både gående, syklende, kollektivtrafikk, tilgjengelighet for handlende med personbil, varelevering og renovasjon/gjenvinning.
Kollektivtrafikk
I et samfunn som har mål om nullutslipp, er kollektivtransporten et viktig satsingsområde. Det er derfor viktig at kollektivtrafikk, som er viktig infrastruktur, rekommunaliseres. Det vil gjøre det enklere å stille krav til sikkerhet for sjåførene, til å kunne raskt omstille ved miljøkrav som kommer framover, og sjåførene vil kunne stå sterkere sammen ved at alle sjåfører har samme arbeidsgiver. De som kjører buss nå, på oppdrag for fylkeskommunen, er splittet opp i flere ulike selskaper, som gjør det vanskelig å handle kollektivt. De gjør samme oppgaven, for samme oppdragsgiver, men er ansatt hos forskjellige arbeidsgivere. Anbudsrutene presses på lønns- og arbeidsvilkår, sikkerhet og miljø, som igjen går på arbeidshverdagen til sjåførene.
Der vi ikke får gjennomslag for rekommunalisering, må det stilles strenge krav til både lønns- og arbeidsvilkår, sikkerhet i bussene og miljø. Pris kan ikke være det som vektlegges høyest når noen vinner et anbud, da det slår negativt ut på arbeidsvilkårene for sjåførene.
Det må til en bedre samordnet ruteplan over hele fylket. Slik det er i dag er du avhengig av bil for å komme deg til store deler av fylket, hvis ikke tar det veldig lang tid å reise. Da velger vi bilen, fremfor kollektivtransport. Korrespondanse med ekspressruter og regionruter må bedres. Ruter legges i dag ned fordi de ikke er lønnsomme. Det er rutene i sentrale områder som opprettholdes, fordi målet er flere reisende, og da er det ikke mange å ta av i utkantene, og kollektivtilbudet der svekkes.
Krav:
Inkludering
Vi vil ha et inkluderende samfunn hvor alle har like rettigheter og muligheter, men også forventninger og respekt. En grunnleggende forutsetning for dette er likebehandling av mennesker uavhengig av kjønn, kjønnsuttrykk, seksualitet, funksjonsevne, livsfase, livssyn, etnisk bakgrunn og kultur. Vi vil ha en sterk velferdsstat der mennesker med sosiale problemer blir møtt med respekt og verdighet, ikke moralisme. Vi vil det skal jobbes for et samfunn preget av humanisme og toleranse, uten diskriminering, vold og fordommer.
Deltakelse i arbeidslivet skaper sosial tilhørighet og inkludering. Offentlige tjenesteytere skal i størst mulig grad gjenspeile mangfoldet i befolkningen.
Krav:
Fattigdomsbekjempelse og fordelingspolitikk
Fattigdom i Norge er et spørsmål om politisk vilje. Overføringer gjennom velferdsstaten motvirker fattigdom, forsterker utjevning mellom grupper i samfunnet og omfordeler fra de som har mye til de som har lite, der utjevning gjennom lønnssystemet eller skattesystemet ikke strekker til. Det gjelder særlig for grupper som står utenfor arbeidsmarkedet, men også for yrkesaktive som er avhengig av økonomisk støtte.
Universelle, fellesfinansierte og ikke-behovsprøvde velferdsordninger med liten eller ingen egenbetaling fra den enkelte er bærebjelker i den norske velferdsstaten, enten det dreier seg om helsetjenester, utdanning eller annen velferd. En slik innretning betyr mest for de som har minst, men universaliteten sikrer bred oppslutning om velferdsordningene i alle deler av befolkningen. Det er en viktig verdi i det norske samfunnet at alle, uavhengig av økonomi eller klassebakgrunn, har tilgang til de samme tjenestene og institusjonene. Dette styrker tilliten og solidariteten i befolkningen, og virker omfordelende mellom de som har mye og de som har lite.
Krav:
Arbeidsliv
Både kommune og fylkeskommune må ha en klar og tydelig arbeidslivspolitikk, i tråd med den norske modellen. Samarbeid mellom politikere, administrasjon og de tillitsvalgte er alfa og omega i et sånt system, og er unikt for Norge. Men dette må omsettes i praktisk politikk, og ikke bare være gjenstand for festtaler.
Krav:
Strømpriser og politisk kontroll over krafta
LO i Vestoppland er bare en av mange organisasjoner som står sammen om kravet om politisk kontroll over krafta vår. Selv om kraftselskapene i hovedsak er i offentlige hender, hjelper ikke det når strøm er en vare på et marked som ikke tjener hverken innbyggere, industri eller landbruket. Strømprisene har vært skyhøye gjennom hele vinteren, og vi er forespeilet fortsatt høye priser ut året. Dette er en situasjon som er politisk skapt, og som truer industrien, landbruket, miljøet og samfunnet vårt.
Støtteordningene som er innført er ikke tilstrekkelig, og ingen varig løsning. Dagens prisnivå forsterker de sosiale forskjellene. De har store konsekvenser for hele samfunnet, ved at det fører til konkurser, nedleggelse av lag og foreninger, og de setter arbeidsplasser i spill.
Vi mener det er en viktig politisk oppgave å sikre at strømprisene er sosialt bærekraftige for privatpersoner, og at det settes en øvre grense for hvor mye vi skal betale samlet for strøm til vanlig forbruk. Industrien og landbruket, og arbeidslivet ellers, må sikres forutsigbare, lave priser. Våre fortrinn på fornybar kraft må utnyttes til å bygge ut industri, skape arbeidsplasser og utvikle lokalsamfunn.
Krav:
Generell prisøkning:
Det er ikke bare strømmen som kjennes på lommeboka til arbeidsfolk, men også en rekke andre prisøkninger. Etter å ha hatt langvarige høye strømpriser, der regjeringa har vært nødt til å gå inn med støtteordninger, så har drivstoffprisene skutt i været, og matvareprisene øker og vil fortsette å øke. Dette har selvsagt konsekvenser for LOs medlemmer, og må gjøres noe med.
Sjølforsyning/beredskap
I en verden med uroligheter og klimaendringer, er sjølforsyning og matsikkerhet stadig viktigere. Arbeidsforholdene for bønder er langt fra optimale, og sammenligner man inntektene til bønder med andre grupper i arbeidslivet, ligger de langt under. Prisøkningene på strøm og drivstoff kommer oppå en allerede prekær situasjon for landbruket i Norge.
Arbeidsplassene som bønder genererer i våre lokalsamfunn er viktige for distriktet, og maten de produserer er viktig for oss alle. Vi er derfor nødt å få en landbrukspolitikk som sørger for at gårdsbruk tas i bruk, framfor at de legger ned. Vi ser med bekymring på utviklingen som er nå, og vi mener det må tas grep for å sørge for at små- og mellomstore bruk ikke skal stimuleres til overproduksjon, men å bruke jorda med de ressursene som finnes.
Krav:
